Det er faktisk det jeg kommuniserer til ektefelle, barn, barnebarn, familie og venner hver eneste gang jeg plukker opp mobilen i deres nærvær: Andre mennesker og ting og temaer er viktigere for meg enn dere!

Eksempel 1: En lenge planlagt familiemiddag. Noen har kjørt et par timer for at vi skal være sammen. Jeg har brukt mange timer på å planlegge middagen, og lage maten. Gjestene kommer. Vi hilser og klemmer og ønsker velkommen og kjenner at det er hyggelig å være sammen. Noen minutter senere sitter alle (!) begravet i mobilen sin…….. Så dukker vi opp, og er litt sammen igjen mens vi spiser – men det tar ikke så lang tid før vi prioriterer å sjekke epost- og instagram- og facebook-kontoen vår, fremfor å være tilstede og samtale og være sammen. Det var jo det vi ville: Å være sammen? Hvorfor prioriterte vi det allikevel ikke? Vi valgte hverandre bort!

Eksempel 2: Barnebarnbesøk. Superhyggelig! Og litt krevende: «Mormor, kan vi…..», Mormor, hvorfor…..» Mormor blir rett og slett litt sliten. Og hva gjør jeg da? Jeg sjekker epost. Og Facebook. Og Instagram. Og meldinger. Mens barnebarnet ser en film eller spiller på nettet. Jeg kobler ut og kobler av. Og går glipp av verdifull samhandling og viktige opplevelser. Jeg velger bort barnebarnet!

Eksempel 3: Ektefeller, gift i mange år. Kanskje på tide å gjøre en anstrengelse for å finne på noe nytt sammen? Nye opplevelser, nye impulser, ny vekst – sammen? Joda, kanskje etterhvert….. Men i mellomtiden sitter vi aldeles stille bak hver vår skjerm, og deler i beste fall noen reaksjoner på dagens nyhetsoverskrifter. Vi velger hverandre bort. Hver dag. Og signaliserer til hverandre: Du er ikke viktig nok til å få min oppmerksomhet.

Vi kan jo ikke fortsette sånn! Vi kan jo ikke fortsette å kommunisere til dem vi er aller mest glad i at de ikke er viktige nok for oss? Hva gjør det med dem? Og hva gjør det med oss, at vi velger å ikke prioritere dem?

Dette handler om mer enn dårlige vaner. Det handler om å ta innover seg hva vi faktisk driver med, hver eneste dag: Vi signaliserer til dem vi er glad i at de ikke er viktige nok for oss.

Så har kirkemøtet gjort det klart: Mitt politiske standpunkt når det gjelder fortsatt oljeutvinning, er i strid med Sann Kristendom. Jeg er ikke «rettroende» nok: Jeg tviler faktisk på at å stanse leting etter olje og gass på norsk sokkel er den beste måten å vise solidaritet med fattige land på.

Slik tvil har Kirkemøtet med overveldende flertall slått fast er feil. Og siden det er Kirkemøtet som mener dette, må jeg kunne anta at det handler om Bibeltolking og moral og etikk, ikke «bare» politikk.

Dermed føler jeg meg med ett slag mindre velkommen i kjerka. Min moral og etikk er, fra autorativt hold i kirkelig sammenheng, stemplet som mindreverdig og utilstrekkelig. I tillegg til ikke å kjenne solidaritet med fattige land, er jeg visst også på kollisjonskurs med «Jesus som Frelser av hele skaperverket», ifølge Kirkerådets leder. Min «teologiske bevissthet rundt Skaperverket» er angivelig også mangelfull ifølge Kirkerådslederen.

Nå er jeg så heldig at jeg har en Gudstro som ikke utelukkende baserer seg på norske teologers politiske engasjement. Så mitt forhold til Vårherre affisieres ikke særlig av kirkens politiske korrekthet. Men det blir langt mindre attraktivt å delta på gudstjenester og i kirkelige handlinger etter dette: Jeg passer ikke inn og hører ikke til. Det gjør meg både trist og forbannet.

Men siden jeg, forhåpentlig i likhet med Kirkerådets medlemmer, stadig leser min Bibel, finner jeg litt trøst i at ifølge evangeliene var vel Jesus fra Nasaret den absolutt minst politiske korrekte religiøse lederen verden til da hadde sett: Var det noe han viet sitt liv og sin gjerning til å gjøre opprør mot, var det da vitterlig Politisk Korrekthet. Og var det noe som gjorde ham skikkelig forbannet (eller «vred», for å være litt mer kirkelig korrekt), så var det jo nettopp å ta Gud til inntekt for menneskelige anliggender.

Det er trist når kirken følger i fariseernes fotspor, og påtvinger troende politiske meninger. Det blir enda tristere når kirkens tillitsvalgte aktivt bidrar til at mange ikke føler seg velkommen i kirken………

Credo: Jeg tror. Jeg tror vi er skapt. Jeg tror livene våre har en hensikt, tjener et formål. Jeg tror vi er en del av en større sammenheng. Men innimellom settes denne troen på en alvorlig prøve!

En av mine aller beste venninner er blitt dement. I løpet av et knapt år har hun gått fra å være en oppegående, operativ, kunnskapsrik og kritisk journalist, til å bli et skjelvende, angstfylt vrak.

Hun hadde aldri et «lett» liv: Hun var stadig søkende etter en tilhørighet og ro hun aldri fant. Men hun var samtidig, parallelt med sin egen uro, en klippe for mange.

Hun brukte sin utrolige formuleringsevne til å ta opp temaer som er så vanskelige at de fleste av oss skygger banen: Barn med alvorlig funksjonsnedsettelsers rett til skolegang, for eksempel. Disse ganske usjarmerende individene, som sikler og utstøter gutturale lyder og plirer med øynene og promper og har ukontrollerbare muskelsammentrekninger både her og der……. Hun skildret deres hverdag nesten uten bruk av adjektiver, så mesterlig og så overbevisende….. Hun fikk flere, høythengende priser for sin journalistikk.

Nå har hun forsvunnet inn i en verden vi andre ikke har tilgang til. Det forferdelige er at det er en vond og skremmende og angstfylt verden. Andre personer som får denne diagnosen, forsvinner inn i en slags glemsel som også på sitt vis kan være positiv. Min demente far ble forelsket på sykehjemmet, og opplevde et par euforiske uker hånd i hånd med sin med-pasient – for en lykke!

Men min venninne opplever intet positivt. Hennes hverdag er bare angst og frykt og redsel og gråt. Det mest positive personalet på sykehjemmet kan si, er at enkelte dager gråter hun mindre enn andre dager….. Når jeg besøker henne ligger hun som oftest på sengen. I et rom som er fullstendig «strippet» for bilder, tepper, minner, – alt vi andre omgir oss med. Alle sånne «ting» trigger en uro og gir mer angst. Min venninne, som alltid, alltid har lagt vekt på å omgi seg med vakre ting, ligger nå på en seng i et rom som er helt uten «ting».

Det eneste jeg kan bidra med, er å legge meg ned på sengen hennes sammen med henne. Og holde rundt henne, og gråte sammen med henne. «Jeg må komme meg ut herfra. Jeg kan ikke være her lenger.» Sier min venninne. Og jeg holder rundt henne og sier at «Selvfølgelig må du komme deg bort herfra» «Dette ordner vi». «Det kommer til å bli bedre».

Og inni meg raser jeg mot Vårherre: Hvorfor i himlens navn kan ikke min venninne bare få slippe fri fra dette livet? Hvorfor, hvorfor må hun oppleve dette helvete på jord?

Jeg tror vi er skapt. Og at livene våre har en hensikt. Men innimellom er det pokker så vanskelig å tro at Vårherre har full oversikt over sine skapninger!

I dag feirer vi frigjøring og fred. Vi ser velkjente bilder av Kongens hjemkomst og jublende mennesker.

Mine tanker går mot alt jeg ikke vet……. Morfar, Ola Hegerberg, var med på å starte Milorg. Han satt på Grini to ganger, og ble sendt med båt til fangeleir i Kirkenes. Hans krigsinnsats vet jeg ganske mye om. Han hadde varige lungeskader etter tortur, og er omtalt for sin illegale innsats i mange bøker. «Alle » vet at morfar var aktiv motstandsmann, og gjorde en stor krigsinnsats, ikke minst på Grini: Han ble «ansatt» som «oversykepleier» der, antakelig fordi han var formann i den norske avdelingen av Ungdommens Røde Kors da krigen brøt ut. Dermed kunne han bevege seg fritt mellom avdelingene og kunne formidle livsviktig informasjon. Han reddet mange liv.

Men hva med mormor og mamma, hans kone og datter?

Mormor var 39 og mamma 15 år da krigen brøt ut. Så vidt jeg vet fortsatte mamma skolegangen sin (realskole og gymnas) gjennom krigsårene. Hvordan var det?

Jeg vet ikke om mormor fortsatt hadde jobb som lærerinne. Men jeg vet at hun drev omfattende «hjemmeskole» for barn i nabolaget. Jeg har hørt historier om Sverige- flyktninger som bodde på Kåstad (mammas barndomshjem) i dager og uker. Og om «inspeksjoner» fra lokale nazister hvor «gjestene» satt gjemt i kjeller og i kott, mens mamma avledet inspektørene med å spille piano…… De må ha vært forferdelig redde!? Ble de litt sånn «fandenivoldske», mor og datter alene og med ektemann og far i fengsel,

Ja, det tror jeg. Men også i krig gjelder det jo at de fleste dagene er hverdager. Hvor kom inntektene fra? Jeg vet at de dyrket mye mat selv. Nok til å bytte til seg egg og kjøtt fra gårdene i nabolaget. Men allikevel: Med hovedforsørgeren fengslet mesteparten av tiden, hvor kom pengene fra?

Dette har ingen fortalt meg noe om. Og da undres jeg: Hvorfor vet jeg ikke mer om dette? Hvorfor fortalte ikke mamma meg mer om hvordan det var å være tenåring under krigen? Jeg tror kanskje en del av svaret er at hun ville se fremover, hun tenkte eller håpet kanskje at hennes opplevelser ikke var relevante for hennes barns fremtid?

Jeg er født i 1953, åtte år etter at krigen tok slutt. Som 17-åring dro jeg på en europeisk ungdomsleir i regi av Rotary. To ungdommer fra hvert eneste land i det som den gang var definert som «Europa» skulle være på leir sammen i to uker og lære litt om hverandres bakgrunn og kulturer. Da jeg sto klar til å dra avgårde med Kiel-fergen begynte morfar å gråte. Det var helt uhørt og forvirrende og det ble helt umulig for meg å reise uten å få vite hvorfor denne store, sterke, snille, allvitende bestefaren min gråt.

Han gråt fordi han var redd for at jeg skulle finne meg en tysk kjæreste. DET visste han ikke ikke hvordan han kunne takle.

Men han snakket aldri om krigen…………

Gresskar med lys og skumle hodeskaller og flagrende flaggermus: Hvor kommer alle disse effektene fra? Jeg tror svaret er litt trist: Fra en handelsstand som trenger økte inntekter før julehandelen starter.

Alle Helgeners Dag er i utgangspunktet en kristen markeringsdag. I den katolske kirken var dagen en markering av alle helgener som ikke hadde fått sin egen helgendag. Etter reformasjonen ble dagen i den Lutherske tradisjonen etterhvert en «minnedag for de døde».

I mange religiøse tradisjoner har man en forestilling om at «universet» sørger for at enkelte tider på året er man nærmere Gud eller Skaperen. Og at man på samme vis på enkelte tidspunkter er nærmere de døde, de som har gått bort.

Jeg synes det er ganske fascinerende å observere hvordan århundrelange tradisjoner og trosuttrykk i vår tid, uten motforestillinger, blir omgjort til underholdning…

Egentlig mener jeg at alle mennesker burde danse mye mer! Og i vår absurde verden er det virkelig ikke ikke de dansende, flørtende, imøtekommende mennene som er den største utfordringen. Jeg tror de aller fleste kvinner mellom 17 og 70 greit takler en situasjon hvor imøtekommenheten på et dansegulv blir plagsom.

Men jeg er egentlig ikke så opptatt av Trond Giske. Som gammel journalist er jeg mer opptatt av hvordan mediene agerer og fungerer. Og jeg kjenner at jeg vemmes og skremmes og blir flau over manglende profesjonell journalistikk i denne saken.

Min tidligere redaktør Kåre Valebrokk lærte meg at min første reaksjon når jeg ble kontaktet skulle være «Hvorfor meg?» «Hva tror vedkommende han/hun kan tjene på å tipse/kontakte meg?» «Hvem tjener på at jeg tar denne saken – og med denne vinklingen?»

Helt grunnleggende spørsmål – som VG i sin iver etter «oppslag» helt har glemt å stille seg…….

Den eneste «varsleren» i denne saken var en tillitsvalgt i fagbevegelsen, som åpenbart ikke er svært begeistret for Giske i utgangspunktet. Han tolket dansingen som en bekreftelse på at Giske er en slesk fyr som tafser på damer, særlig de yngre. Det er lett å la seg forarge over det. Det blir litt mer problematisk når den yngre damen slett ikke føler seg tafset på! Og dessuten forteller at det var hun og venninnen som tok initiativet til dansingen – og som avsluttet den.

Så er det selvsagt ganske teit av Trond Giske å gå på bar og kanskje drikke litt for mye og danse med unge jenter, rett før det nominasjonsmøtet som skulle være første skritt på veien til en slags rehabilitering.

Men det rettferdiggjør ikke dårlig, en-kilde, kampanjejournalistikk fra en av landets største aviser!

Noen av mine gode venner er såkalt «offentlige personer». Jeg har forstått at når man er en «offentlig person» må man finne seg i at alle sider av livet kan offentliggjøres og utleveres. Som mangeårig journalist undrer jeg meg allikevel over at pressen slipper så lett unna konsekvensene av egen journalistikk.

Sist ut i rekken blant mine venner er Per-Kristian Foss. Han har vært ute en uværsnatt før, og er definitivt i stand til å forsvare seg uten min hjelp. Mitt anliggende er ikke Riksrevisoren, men journalistikken:

Dagens Næringsliv, (min gamle arbeidsplass), bruker i dag tre sider på i hovedsak å fortelle hvilken dårlig leder Per-Kristian Foss er. Grunnlaget og utgangspunktet er en intern rapport som er ett år gammel.  Langt nede i spaltene fremgår det at rapporten har ført til betydelig bedre kommunikasjon, og at Per-Kristian har tatt «sjølkritikk» på flere punkter.

Men oppslaget er allikevel at Foss er en dårlig leder! Hvem er kildene for oppslaget, bortsett fra en ett år gammel rapport? Det får vi ikke vite, fordi Dagens Næringsliv selvfølgelig velger både hvem de snakker med og hvilke kilder de offentliggjør.

Nå er det sånn at landets Riksrevisor utnevnes av Stortinget, og vårt nye Storting står selvfølgelig fritt til å utnevne en ny Riksrevisor. Oppslagene om Per Kristian Foss’ manglende lederegenskaper, basert på en rapport fra ett år tilbake, trenger nødvendigvis ikke å være relatert til dette nyvalget…………. men kanskje har noen sett seg tjent med å lekke denne rapporten akkurat nå? Det er vel ikke helt utenkelig at krefter i opposisjonen kunne tenke seg å lansere sin egen kandidat til dette viktige vervet? Som de sier i meglermiljøet: «Timing is everything»…..

Dagen i dag, 29. september, er en gammel merkedag. Den har vært feiret både i før-kristen tid, som katolsk helgendag, og som luthersk høytidsdag. Og det kan være vanskelig å skille de ulike «feiringene» fra hverandre: Kirken, både den katolske og lutherske, har vært dyktige til å adoptere gamle «hedenske» merkedager og omgjøre dem til kirkelige. Under mottoet: «If you can’t beat them, join them» har hedenske feiringer, markeringer og skikker blitt omgjort til kristne dyder og hellige handlinger.

Lenge før kristendommen invaderte høytidsdagene og gjorde dem til sine, har 29. september vært dagen for overgangen fra høst til vinter: På denne dagen skulle alle beitedyr og all avling være i hus. Det er også en festdag: Siden avlingen er i hus, vet vi hva vi har til rådighet – og da inviterer vi til fest! Hvis det ikke har vært uår, feirer vi den overfloden jorden har gitt oss.

Men i mange hundreår har dagen i dag også vært viet erkeengelen Mikael. Og han har en helt spesiell plass både blant englene og i teologien: Noen mener at han er den samme som Jesus Kristus, andre hevder at han er den som står Jesus nærmest….. Uansett: I kristen tradisjon er denne dagen viktig. Vi feirer innhøstingen av «markens grøde», som er gitt oss av Gud. Og vi feirer i tillegg erkeengelen Mikael, som har en helt spesiell (og litt uklar) status blant englene -men han er i hvert fall en beskytter av bufe og avlinger og grøde, og dermed av alt som nå skal være i hus og hjelpe oss gjennom vinteren.

Kort sagt: Dagen i dag er verd å feire! 🙂

Valgkampen er i gang. Jeg undrer meg over alle disse på- og avstandene:

• Journalistene, som ønsker å lage underholdning og «show» og «høy temperatur» av politiske debatter. Når spurte de oss seere om det er dét vi ønsker? Jeg har til gode å møte et menneske, ungt eller gammelt, som liker «underholdnings-faktoren» i valgkampdekningen. Seere som stiller seg likegyldige til politikk gidder ikke se på uansett. Seere som er interessert i politikk, blir frustrert over at de aldri får skikkelige svar fordi programlederne avbryter og dyrker motsetninger.
• Helt vanlige folk, som står på for å få hverdagen til å fungere. Kjenner de seg igjen i Arbeiderpartiets elendighetsbeskrivelse av Norge? Nei, det tror jeg ikke de gjør. Men kjenner de seg igjen i Høyres beskrivelse om at nå går alt så mye bedre? Nei, kanskje ikke.
• Politikere som ønsker å «markere» seg, og som overdriver problemområder av typen: Det er bare «vi» som er opptatt av «barnefattigdom». Kjære, vakre vene: Dette er først og fremst retorikk: «Barnefattigdom» høres så mye bedre ut enn offentlige overføringer til arbeidsledige foreldre…….

Det er en grunn til at filosofer og forfattere gjennom alle tider har vært opptatt av sannhetsbegrepet. Sannhet er veldig viktig! Å snakke sant om noe, og å kunne skille løgn fra sannhet er helt avgjørende for at vi skal kunne leve «skikkelige» liv!

Med Trump i Det Hvite Hus og Putin i Moskva våger jeg å påstå at sannheten for tiden har dårlige kår. Men jeg håper fortsatt at Solberg og Gahr Støre er såpass sannhets-bevisste at de kan snakke sant om hva Norge er, og hva vi bør bli. Det har ikke nødvendigvis noe med neste års statsbudsjett å gjøre.